5 år…

5 år… Tenk at det allerede har gått 5 år siden jeg fikk vite at det ikke var noe liv noe mer. 5 år siden drømmene jeg hdde ble knust. 5 år siden den nydelige gutten min forlot oss. 5 år med et savn og et tomrom som ikke kan fylles.

Tenk at neste år skulle Lucas ha begynt på skolen. Lurer ofte på om han hadde vært en «plage» for storesøster, men vet at uansett så hadde hun passet på han. Hun har sånt et stort hjerte. I går sa Lisa til meg at hun ikke ville være med til grava i dag. Hun ville at han skulle være i live nå. Hva skal man si til noe sånt. Stakkars jenta har jo også opplevd noe ei jente på hennes alder ikke skulle ha opplevd. Hun har aldri hatt problemer med å prate om han eller å spørre om ting, men nå begynner spørsmåla å bli litt mer innvikla. Mer om hva som skjedde og hvorfor. Og om småting vi ikke tenker på (kommer ikke på noe akkurat nå da :P).  Mange av spørsmåla får meg til å tenke også. Det går ikke en dag uten at han er i tankene mine. Noen dager titter han kjapt innom, andre dager er han der lenge og jeg kan gruble og føle på så mye.

Hvor stor ville han ha vært nå? Hvordan ville øynene og smilet hans vært? Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene hans, se han smile og høre han le. Husker da jeg holdt han inntil meg etter fødselen… Jeg bare ventet på at han skulle slå opp øynene. Jeg strøk og strøk han over handa og så på ansiktet han og håpet og lengtet. Jeg hadde ikke lyst å gi han fra meg. Jeg ville fryse tiden til han våknet… Men realiteten slo inn og de førte han vekk. Da vi ordnet inne i kirka til begravelsen så føltes det helt feil. Jeg husker at jeg så bort på døpefonten flere ganger. Det var den som skulle bli i bruk, ikke kista! Det var den første gange jeg virkelig knakk sammen. Tia før hadde vært som en tåke jeg gikk i, men dette ble bare så utrolig feil og urettferdig! Og dagen etter da de senket kista ned ville jeg hoppe etter. Jeg hadde nå jo ingen sjangse til å holde han mer. Ingen sjangse til å se han, føle han. Så utrolig tomt…

Og tenk at det er 5 år siden…. 5 år siden og jeg husker og føler det som om det var i går… Mange vil si at fem år er lang tid og man skal legge det bak seg nå… De må bare forstå at det er umulig! Kan aldri legge det bak meg, men jeg har lært å leve med det. Men så lenge de som er glad i meg og bryr seg forstår og godtar at jeg kan ha noen dårlige dager innimellom, så går det bra 🙂

Har en flott familie og venner som støtter meg.

Tusen hjertelig takk for det…

Advertisements

Om titika80

Jeg er ei 30 år gammel 3 barnsmor med ei nydelig prinsesse (født 17. januar 04),en nydelig engle gutt (df. 14. mars 06) og ei nydelig prinsesse til (født 09. april 10)
Dette innlegget ble publisert i Lucas og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til 5 år…

  1. Linn Stokke sier:

    Hvil i fred lille Lucas ❤ Ufattelig tragisk ending, å så tungt å lese! Sorgen vil man aldri glemme! Håper det går bedre med deg og at du nyter hvert sekund av di to hærlige jentene dine!! Livet er en gave, vi vet aldri hvor mye tid vi får tildelt i den, så ta vare på alle øyeblikkene!

    Tenker på dere 🙂

    Stor klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s