Meg… Hvem er det?

Har bestemt meg for å gjøre noe VELDIG skummelt… Å åpne meg litt 😛

Man må vel begynne å stole på noen tenker jeg 😉 Nå vet jeg jo ikke hvem som leser her, men det finner man jo ut etter vært. Da jeg gikk på barneskolen var jeg veldig «følsom». Altså jeg tok lett til tårer og viste følelsene mine temmelig godt 😛 Noe jeg ble mobbet for. Ble faktisk så plaget at jeg fikk fri fra skolen av og til. På ungdomskolen var det ikke så alt for mye bedre, selv om der var det vel mer baksnakking og sånt. Og det var vel etter en stund på videregående at jeg sluttet å vise følelsene mine.

Noen syns sikkert at jeg virker kald eller overlegen siden da. Selv da gutten min døde, var det bare under begravelsen jeg gråt så folk så det, selv da syns jeg det var vannskelig. Det hele har vel blitt mer som en angst. Hvis folk ser meg gråte, alt fra venner, familie til fremmede, føler jeg meg svak, som om jeg har tapt eller er helt mislykket. Det gjelder uansett situasjon. Alt fra begravelser til krangler… Eneste gangen jeg klarer å la tårene renne er når jeg er alene. Og da har det som regel hopet seg voldsomt opp. Joda, det har vært noen få ganger jeg har falt sammen foran noen, men da har jeg følt meg skikkelig mislykket etterpå. Jeg føler meg rett og slett patetisk. Som om jeg ikke har rett til det… Jeg vet det høres rart ut, men kan ikke forklare det på noen annen måte.

Jeg skulle ønske jeg kunne klart å åpne meg. Men føler at gjør jeg det kommer jeg til å bli følelsemessig slått i bakken. Det er veldig slitsomt å holde tilbake alt, og bare smile tappert og små le gjennom det hele. Sykehuspresten, som jeg pratet med etter jeg mistet sønnen min, er den eneste som så gjennom muren min. I en av samtalene vi hadde ble han plutselig stille og så på meg før han sa: «Du sitter her og smiler og ler, men inni deg gråter du vel.» Det var ikke et spørsmål, og når han sa det kjente jeg klumpen ble større og tårene presset på mer. Men jeg klarte og holde dem vekke og bare smilte og nikket. Da Mossa , bestefaren min, døde og vi dro for å se han og ta siste farvel, var det mange som gråt. Jeg satt på sofaen ved siden av kista og så på han, holdt han i handa og bare så på han. Ingen tårer kom, men jeg begynte å skjelve mer og mer ut i fra ryggraden. Vet ikke hvorfor men det er der det begynner når det blir for tungt. Jeg hadde så lyst til å gråte, men der var fullt med folk og jeg klarte ikke. Jeg gleder meg voldsomt til den dag jeg møter en som jeg kan slappe av med og ikke føler jeg må holde tilbake, men når det kommer til kjærlighet er jeg like ille :S

Jeg har brendt meg voldsomt og kan ikke si at jeg har vært lykkelig forelsket noen gang. Har så klart vært noen øyeblikk med i alle fall en jeg var sammen med som var gode, men jeg har en tedens til å forelske meg i de som ikke er interessert. Jeg har veldig vanskelig å forelske meg, men når jeg ført gjør det så varer det leeeeeenge. Uansett om de er interessert eller ikke. Det er en plage, men prøver å tenke det slik at møter jeg en som jeg forelsker meg i og som føler det samme, så kan det være veldig posetivt, for jeg har ikke et vandrende øye da 🙂  Har bare vært forelsket to ganger. Med han første varte det i ca 8 år. Var sammen med han i 7 mnd midt inni det der da 😛 Og han andre varte det ca 6 år, han var jeg aldri sammen med. Som dere sikkert skjønner så er det ikke noe fristende å bli forelsket og jeg har lært med å tolke følelsene mine og klarer å unngå det til nå i alle fall. Det er nå 3 år siden jeg har hatt noen følelser for noen. Det har vært litt kjedelig, men det er i det minste trygt. I alle fall siden det er ca 2 1/2 år siden jeg mistet sønnen min og ting har vært vannskelig nok som det er.

Men har begynt å savne det da. Da kommer det problemet med å åpne seg igjen 😛 Og det hjelper ikke på at jeg la på meg over 20 kg da jeg gikk med Lucas 😦 Vet at jeg klarer å gå ned igjen. Har klart det før, men vet også at jeg ikke kommer til å klare det før positive ting begynner å skje i livet mitt igjen. En ond sirkel det der. Hadde jeg funnet meg en mann tror jeg også jeg hadde klart å komme meg oppover litt fortere, men men … Kjærlighet er en skummel sak. Bare en person her i verden som jeg elsker fullt og åpentlig og det er datra mi. Hun holder meg oppe. Vidunderlig jente med stort hjerte 🙂 Heldig blir han som for være med i livet vårt. Jeg har så sinnsykt mye å gi… Folk må bare klare å komme seg forbi muren og jeg må klare å rive den ned, men det er så sinnsykt vannskelig. Noen gir opp bare de støter på muren, mens noen kommer seg mer og mer gjennom. Problemmet mitt er at jeg føler at jeg ikke har lov til å føle noe for noen. For meg virker det som om menn forsvinner fortere om jeg begynner å åpne meg… He… Kanskje det er Ålesundmennene det er noe med 😛

Uff… Nå begynner jeg å bli nervøs… Føler jeg har sagt alt for mye. Så om du leser dette så slettet jeg ikke alt etter jeg skrev det 😛 Noe som er veldig fristende. Men har jeg ikke gjort det, så husk at ikke alt er som det virker. Man må kanskje grave litt dypere ned før man finner personen på innsiden 🙂

Men til dere som støtter meg og har støttet meg gjennom det hele: Tusen Takk!!! Det blir ikke glemt 🙂 Glad i dere!

Advertisements

Om titika80

Jeg er ei 30 år gammel 3 barnsmor med ei nydelig prinsesse (født 17. januar 04),en nydelig engle gutt (df. 14. mars 06) og ei nydelig prinsesse til (født 09. april 10)
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Meg… Hvem er det?

  1. Marthe sier:

    Så flink du er som setter ord på alt dette! 🙂 Virker også som vi er ganske like, og jeg vet at det ikke alltid er så lett å være den som står utenfor og må tolke en person som er lukket. Stor klem! 🙂

  2. titika80 sier:

    Takk takk 🙂 Det var veldig skummelt, men når jeg først begynte å skrive gikk det lettere 😛 av og til føler jeg at folk tolker meg helt feil og det er frustrerende 😛

  3. jenny sier:

    Synes dette er tøft gjort av deg Lena!! Ikke mange som tør åpne seg slik som du gjør. Det er godt å få ting ut, ikke stenge det inne i seg selv. Ofte gjør det godt etterpå også!
    Du er veldig flink å sette ord på hva du føler og tenker, og jeg syntes det var fint å lese det du skrev.
    Det er mange ganger i løpet av livet at man bare vil gi opp alt… tror de fleste har vært der en eller annen gang. Men de færreste tør å innrømme og snakke om det.. virker som om det er en skam å være ulykkelig og lei.
    Jeg har vært der selv i ulike situasjoner, men har lært å si til meg selv : Det ordner seg snart, det blir bedre snart – jeg må se fremover. Men klart, og jeg sjønner at du kanskje sitter litt igjen i fortiden.. og det er nettopp da man trenger noen som gir en arm og trekker deg med videre, og som ser fremover sammen med deg!! Og den dagen kommer nok Lena :):)
    Takk for at jeg fikk lese dette fine innlegget!!
    Klem:)

  4. Julianne sier:

    Du skriver det så fint. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.
    Sender deg en stor klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s