Titikas verden!

Ultralydbilde av min engel Lucas.

14. mars  2006 fødte jeg en nydelig gutt. 53 cm 3180g. dødfødt. Men det visste jeg. Var på  sykehuset dagen før pga at jeg ikke hadde kjent noe liv. Og der fikk jeg  nyheten. ingen liv.

Det var som jeg gikk inn i en transe. Jeg så munnen  til legen beveget seg, men ikke en lyd kom ut. Takk og lov var mamma der(slutt  med barnefaren) og hun fikk vite hva som nå skulle skje. Første hun spurte om  var om at jeg kunne ta keisersnitt. For hun orket ikke tanket på hva jeg måtte  igjennom. Hun fikk streng beskjed om det var ikke et valg. Jeg måtte gjennom  fødselen som vanlig. Det syns jeg egentlig var helt greit. Ville gjennom den så  jeg følte at “sirkelen” ble avsluttet.

Jeg ville hjem før fødselen ble  satt i gang. Dette var sent på kvelden så den hadde ikke blitt satt i gang før  dagen etter. Det første jeg tenkte på var vesle jenta mi hjemme. Og jeg ville  bare klemme henne. Ble lite søvn den natta.

Da vi kom på sykehuset dagen  etter, var det blitt laget til et rom for meg. De hadde fjernet det meste som  måtte til hvis ungen var levende, men baby senga stod der. Det var et lite slag  å se da jeg kom… Jeg prøvde å tenke minst mulig på det som skulle skje. For  jeg visste at hvis jeg knakk sammen så hadde jeg ikke krefter til  fødselen.

Det var en tøff fødsel. Fikk morfin for smertene, men det den  gjorde var å fjerne noen av fødselsriene. Så det hele stoppet opp da han var  halvveis ute… Ikke behagelig. Men etter en liten stund så la jeg meg tilbake,  lukket øynene og kjente godt etter. Da jeg kjente det kom en rie som virket  sterk nok, tok jeg i. Hvor kreftene kom ifra vet jeg den dag i dag ikke. Kjente  ut som den kom fra hele kroppen. Til og med fra storetåa… Og så var han ute..  En nydelig gutt… Jeg fikk holde han. Siden kroppen min holdt han varm så var  det som å holde en levende gutt (ser man bort ifra at han var stille og man  kunne se at han ikke var det). Holdt han godt inntil meg. Tror jeg følte på et  tidspunkt at kanskje han kunne få litt liv fra meg. Men ei nei. Barnefaren kom  inn etter en liten stund. Siden det var slutt følte jeg ikke det helt vel at han  var der under fødselen. Spes siden han hadde funnet seg ei ny  ei..

Båreandakten var hard. Da hadde jeg fått kledd på han klær jeg hadde  kjøpt til han fra før. Og kjøpt et armbånd fra meg, faren og storesøster. Etter  han fikk på seg klær ble han så mye mer levende. Og sitte der å se på han i den  lille kista var mye tøffere en jeg kunne forestille meg. Da rant tårene for  første gang. Hadde ikke ville innsett det før. Sangen “Tears in Heaven” spilte  vi da. Vi sa farvel og jeg og faren skrudde fast lokket.

Begravelsen var  nydelig. Hadde både en prest jeg kjente fra før og sykehuspresten… Følelsene  mine gikk opp og ned. Jeg gikk fra å være fraværende, til tårene rant i strie  strømmer, til å føle meg kald… Det høres kanskje rart ut, men av og til følte  jeg (og kan fortsatt føle) at jeg står utenfor og ser inn. Og når “Tears in  Heaven” ble spilt påorgelet, tok jeg med meg jenta mi frem til kista så hun  kunne legge på liljen fra henne.

Så var det over. Og rett før 17.mai fikk vi opp gravsteinen Og den ble vi veldig fornøyd med

Det tok lang tid, men nå fikk jeg endelig svaret (om man kan kalle det  det) på hva som skjedde. Grunnen til at det tok så lang tid, var at papira mine  hadde havnet nederst i en eller annen bunke De fant ingenting gale med gutten  min. han hadde litt mer vann i lungene enn normalt, men det var ikke grunnen.  Jeg hadde også en liten blodpropp i morkaka, men det varvisst heller ikke  grunnen. Ellers var både jeg og han helt frisk. Så hvorfor dette skjedde få rjeg  nok aldri svar på For tidlig krybbedød blir visst sånt kalt. Ikke at det er  noe til trøst